Simone Veil, den mektigste franske feministen siden Simone de Beauvoir, døde forrige fredag.

Husk: Simone Weil (1909-1943) var en fransk filosof – en mange forveksler med Simone Veil (1927-2017). En annen Simone (de Beauvoir) var også filosof.  De hadde samme fornavn – Simone – et vanlig navn å gi franske jentebarn født i første del av det 20. århundre.  Hun jeg skriver om heter Simone Veil, og hun var politiker.

Forrige fredag, 30. juni, lyttet jeg til et program på en fransk radiokanal fra min wifi-radio i Oslo, da jeg hørte programlederen avbryte programmet: «Akkurat nå fikk vi beskjed om at Simone Veil døde i dag». Det ble en pause med stillhet. Stemmen hans brast, og han sa “jeg er så berørt”.

Jeg satt i mitt kjøkken på Bøler, 2000 km fra Paris, og begynte å gråte. Til tross for avstanden, og at jeg ikke kjente Simone Veil personlig, ble jeg berørt jeg også.

Denne damen var ikke bare en fantastisk politiker, hun var den mektigste franske feministen siden Simone de Beauvoir.

Simone Veil hadde levd et ekstraordinært liv og arbeidet hardt for franske kvinners rettigheter. Ekstraordinært i form av å overleve Auschwitz, og til å få abortloven gjennom i den franske nasjonalforsamlingen i 1975. Denne loven heter fortsatt Veil-loven. Senere ble hun også den første kvinne som ble valgt til president i Europaparlamentet. Hennes liv var preget av de største sorger og håp av det 20. århundre: 2. verdenskrig, kvinners kamp for likestilling, og byggingen av det europeiske fellesskapet. Hun inspirerer fortsatt mange av oss til å arbeide hardt for et samfunn som gir oss det samme mulighetsrommet som gis til menn. Derfor har jeg skrevet en liten tekst for å fortelle dere hvem hun var, og hvorfor det er viktig å huske Simone Veil.

Simone Jacob, et barn som overlever Auschwitz.

Hun ble født som Simone Jacob i Nice i 1927 og kom fra en jødisk familie. Hennes familie var ikke religiøs, men identifiserte seg som jødisk av kulturelle årsaker. I 1939, da andre verdenskrig begynte, var Simone Veil 12 år gammel. Ett år senere ble hun nektet å gå på skole, og hennes far ble nektet å jobbe som arkitekt, basert på «Lovene om jødenes status». Hennes familie ble sendt til Auschwitz-Birkenau, og nesten ingen overlevde. Hun er selv ett få franske barn som overlevde konsentrasjonsleirene. Der ble hun tatovert på armen med nummeret “78651” av nazistene, en tatovering som hun aldri ville slette – ikke en gang da hun ble helseminister. «Noen overlevende ønsket å prøve glemme ved å slette nummeret som nazistene hadde tatovert på armene deres, andre har bestemt seg for å konfrontere minnet», sier hennes sønn om Simone.

Simone Veil, advokat og dommer

I mai 1945 er Simone Jacob tilbake i Frankrike, i Paris. Hun prøvde å fortelle om det som hadde skjedd, om lukten fra gasskamrene og de mange mil hun måtte gå i dyp snø, men ingen ville lytte til hennes historier. Hun giftet seg med Antoine Veil. Hun ville studere, jobbe, men da var det ikke allment godtatt for en kvinne leve på den måten. Simone Veil klarte likevel å overbevise sin mann om at hun skulle få jobbe og studere. Han aksepterte det på betingelsen av at det måtte bli i rettsvesenet. Hun ble advokat, og bestod den juridiske eksamen i Frankrike. Hun hadde en høy posisjon i den franske administrasjonen. Under krigen mellom Algerie og Frankrike klarte hun blant annet å overføre algeriske kvinnelige fanger, som hadde opplevd overgrep og voldtekt, til Frankrike.

Veil-loven legaliserte abort for franske kvinner

Etter at den franske presidenten Georges Pompidou døde ble Simone Veil politisk aktiv i  det franske demokratiske partiet. Det var i begynnelsen på 70-tallet, rett etter mai 1968, og feministbevegelsen ble sterkere og sterkere. Abort var på 60-tallet fortsatt kriminelt etter fransk lov, og kvinner som utførte abort kunne få opptil 6 måneders fengsel i tillegg til bot.

Frankrike var et veldig konservativt land med tanke på kvinners rettigheter over kropp, reproduksjon og seksualitet. I 1920 ble det vedtatt en lov som gjorde prevensjon og abort ulovlig, og da med opptil 10 års fengsel som straff. Under 2. verdenskrig ble abort til og med vedtatt som «en forbrytelse mot staten» som man kunne få dødsstraff for. I 1943 ble en fransk kvinne som hjalp andre kvinner å utføre abort, henrettet.

Det var de fattigste som enten ble fengslet eller døde på grunn av usikker og ulovlig abortpraksis. De rikeste fikk utført aborter på forsvarlige måter hos kostbare leger som kun tok seg av eliten, eller i Belgia eller Storbritannias – i full hemmelighet.

Til tross for at abort var regnet som en kriminell handling: 5. april 1971 signerte 373 kvinner en offentlig underskriftskampanje i avisen «Le nouvel observateur» under tittelen «Jeg har tatt abort». Simone de Beauvoir skrev manifestet, og det begynner med disse ordene:

«En million kvinner tar abort hvert år i Frankrike. De utfører det under farlige forhold, på grunn av hemmelighold, mens denne operasjonen egentlig er et enkelt inngrep utført under forsvarlig medisinsk tilsyn. Det er taust om de millioner av kvinner. Jeg erklærer at jeg er en av dem. Jeg har tatt abort. Akkurat som at vi krever fri tilgang til prevensjon, krever vi fri abort».

I 1974 ble Valéry Giscard d’Éstaing valgt til president. Simone Veil, som da var president i det øverste rettsråd, ble helseminister. Hennes oppgave ble blant annet å løse dette “samfunnsproblemet”. Og i 1974, i en nasjonalforsamling nesten utelukkende bestående av menn, holdt hun en tale som ble veldig kjent, der hun blant annet sa:

“Herr President, mine damer og herrer, når jeg står her i dag i dette forumet som helseminister, kvinne og parlamentariker, er det for å foreslå for nasjonen en dyptgripende endring i lov om abort (…) Jeg vil først dele min overbevisning som kvinne. Ingen kvinne tyr til abort med lett hjerte, og jeg ber dere om å høre på kvinner.”

Hun ble hyllet. Hun mottok trusler, inkludert fra hennes eget parti. Det var demonstrasjoner mot henne og og Veil-loven. Men nasjonalforsamlingen stemte for, og alle franske kvinner fikk mulighet til å ta abort under trygge omstendigheter, og uten å bli sendt i fengsel. Det ble begynnelsen på rett til fri abort for franske kvinner.

Hennes arv er viktig

Simone Veil ble senere den første valgte presidenten til Europaparlamentet. Hun som ble fanget av nazister og så hele sin familie dø i Auschwitz i Polen, ville bidra til å bygge Europa politisk. Hun ville oppnå fred og samarbeid i Europa.

Hun døde 30. juni 2017, 89 år gammel. Jeg vet at mange andre franskmenn tenker på henne, og minnes hennes liv og hennes arv til vårt land, Frankrike. Hun døde samme dag som Tyskland legaliserte likekjønnet ekteskap – hvis vi setter det inn i et historisk perspektiv.

Denne artikkelen ble publisert på den feministiske bloggkollektivet MADDAM den 5. juli 2017 under tittelen En takk til Simone Veil.