De likestilte vikigene (Aftenposten)

I am starting a new category called “The Frog in the News” where you’ll be able to find all the links to articles about the blog in mainstream media.

My blogpost “The Joys of Being a Woman in Noway” was translated in Norwegian and published in Aftenposten online (Meninger). The link to the Aftenposten article can be found here.

****
DE LIKESTILTE VIKINGENE

Oppdatert: 12.jan. 2014 12:04

«I år gjorde min kollega noe skikkelig ondskapsfullt mot oss. Hun ble gravid», sier mannen som sitter på den andre siden av middagsbordet i mitt franske nyttårsselskap. Jeg ble nesten kvalt av skiven med camembert. Jeg har bodd i Norge i fire år og har aldri hørt så negative kommentarer om graviditet.

«Hun tok svangerskapspermisjon i tre måneder. Alvorlig talt! Og så lurer noen på hvorfor arbeidsgivere ikke vil ansette kvinner i 30-årsalderen.»

Utsagnene så ikke ut til å sjokkere noen rundt bordet, heller ikke en mann med babyen sin på armen eller min venninne som var åtte måneder på vei.

«Hun bare forlater oss på den måten, og hva skal vi da gjøre?»

Knirkefritt

«Finn en erstatning til hun er tilbake igjen», prøvde jeg forsiktig. (Av og til kan jeg ha slike revolusjonerende tanker i hodet.) Jeg tilføyde at på min norske arbeidsplass er det hvert år minst én person som tar ut omsorgspermisjon og over mye lengre tid enn tre måneder. Personen blir erstattet med en vikar og kommer tilbake etter permisjonen. Alt går knirkefritt. Og siden både kvinner og menn tar ut permisjon, kan ikke arbeidsgivere når de ansetter noen, tenke at det er mest sannsynlig at kvinner benytter seg av ordningen – da begge foreldre kommer til å gjøre det uansett. For vår mann var dette en fremmed tanke og slett ingen praktisk løsning.

«Men det krever tid og energi å erstatte noen», fortsatte han. «Hun burde ha advart oss om at hun prøvde å bli gravid slik at vi hadde hatt tid til å planlegge dette. Det var meget uprofesjonelt gjort av henne.»

”Sjefen min kunne fortelle at han hadde de samme «éclair au café» (fransk vannbakkels) i buksene sine

Månedsrapport?

Jeg kan bare forestille meg hvordan dette skulle vært løst: En oppdatering under plenumsmøter der kvinner avgir månedsrapport om hvorvidt de planlegger å bli gravid, datoen for siste menstruasjon og viser frem et ultralydbilde om nødvendig. Nå er det min tur til å si: «Alvorlig talt!»

Før jeg flyttet til Norge, og før det Danmark, hadde jeg aldri egentlig skjønt hvor ille det er å være kvinne utenfor Skandinavia. Naturligvis opplevde jeg daglig å bli kjønnsdiskriminert i Frankrike. Enten skjedde det på jobb (som student arbeidet jeg i et bakeri), der sjefen min kunne fortelle at han hadde de samme «éclair au café» (fransk vannbakkels) i buksene sine, hvis jeg skulle være interessert. Eller det skjedde på undergrunnsbanen, der jeg måtte være forsiktig så jeg ikke kom borti en mann. Flere ganger hadde jeg nemlig erfart at menn oppfattet en tilfeldig berøring som en invitasjon til å legge hånden på baken min eller mellom beina mine til og med. Man kan forestille seg hvor vanskelig det er å finne ut hvem hånden tilhører når man befinner seg på den overfylte undergrunnsbanen i Paris.

Å be om det

Når jeg skulle gå på byen om kvelden, måtte jeg tenke meg om to ganger når det gjaldt antrekk. Det kunne jo hende at jeg måtte spasere hjem alene. Da kunne jeg ikke ha på meg skjørt eller kjole fordi det ville være å «be om det». Alt dette måtte jeg hver dag forholde meg til uten å innse hvor mye plass det tok – og at det ikke behøver å være på den måten.

«Menn bare er slik, de kan ikke noe for det» er det vanlige mantraet når hverdagsdiskriminering av kjønn diskuteres i Frankrike. De har «behov» som kvinner ikke har (hm). Å bli tiltrukket av en person som passerer deg på gaten, eller en kollega, er én sak. Men å vise det med plystring, kysselyder, uforskammetheter eller vitser om bryster er noe helt annet. I Frankrike skjer dette til og med i nasjonalforsamlingen, der kvinner regelmessig blir trakassert. I fjor ble et kvinnelig medlem av nasjonalforsamlingen hysjet på fordi hun hadde kjole på seg, og i år måtte en annen kvinne fremføre det hun hadde på hjertet mens et mannlig medlem av nasjonalforsamlingen laget kyllinglyder.

Bemerkelsesverdig nok er det ingen i Norge som ser ut til å akseptere en slik holdning – enten det er på gaten, arbeidsplassen eller i politikken. Menn ser faktisk ut til å respektere kvinner – og de som ikke gjør det, blir uglesett av samfunnet. Kolleger ser meg inn i øynene og stirrer ikke på brystene mine. Kvinnelige kolleger blir sett på som jevnbyrdige og går ikke i ett med kaffe- eller kopimaskiner.

”Uansett hvor høyt jeg elsker landet mitt, innser jeg nå at jeg ikke er beredt til å gi avkall på gledene ved å være kvinne i Norge

Min mening

På min første arbeidsdag hos min norske arbeidsgiver ville sjefen til og med høre min mening. Siden det var første gang i mitt yrkesaktive liv at det hadde skjedd, så jeg meg rundt for å forsikre meg om at han faktisk snakket til meg. Selv når jeg skal på byen, tenker jeg ikke lenger over hva jeg skal ha på meg i tilfelle jeg må gå hjem alene. Kjønnsdiskriminering har sluttet å invadere tankene mine i det daglige.

Selvfølgelig respekterer også de fleste franske eller ikke-skandinaviske menn kvinner, men det er så stor sosial aksept for det motsatte at situasjonen blir utålelig. Det er ikke alltid at det er kvinner som kritiserer forholdene. Ta min venninne fra middagsselskapet, gravid i åttende måned, som trodde det var normalt at arbeidsgiveren ikke fornyet kontrakten hennes da det ble kjent at hun var gravid.

Det finnes lover, men de blir sjelden fulgt, og kjønnsdiskriminerende bemerkninger er «vitser» som kvinner som meg ikke ler av fordi vi mangler sans for humor. Jeg vet at kjønnsdiskriminering i hverdagen også skjer i Norge, i tillegg til voldtekter etter mørkets frembrudd og vold i hjemmet. Men her er vi på et helt annet nivå.

Lavere standard?

Uansett hvor høyt jeg elsker landet mitt, innser jeg nå at jeg ikke er beredt til å gi avkall på gledene ved å være kvinne i Norge og akseptere en lavere standard for likhet (som antagelig betyr at jeg aldri vil forlate dette landet). Jeg vil fortsette å se på at mine mannlige kolleger drar tidlig fra jobben for å hente barna sine og bare høre gratulasjoner når en kollega er blitt gravid. Jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde her og gjorde vikingene til mestre i likestilling, der menn tar fri i flere måneder for å trille barnevogn. Men alt dette høres bra ut for meg. Jeg respekterer alle de kvinner og menn som sloss og fortsetter å slåss for likestilling mellom kjønnene i Norge. Hvis du ikke er overbevist om hvor bra dette er, sett deg på et fly. Jeg kan fortelle deg at dere er kommet meget langt, og jeg er så glad for å være en del av det!

Oversatt av Unni Wenche Grønvold